Et nyhetsstudio der alle så gule ut: Silje og lyssettingen

Silje meldte seg på kurset i begynnelsen av høsten. Hun jobber i et lite lokalt nettstudio i Stavanger, der hun både er programleder og den som rigger før sending. Problemet hun beskrev var enkelt å se og vanskelig å løse alene: ansiktene på skjermen så gulgrå ut, og under haken lå det en hard skygge som fikk alle til å se slitne ut.

Hun hadde prøvd å løse det ved å skru opp lyset. Det gjorde vondt verre, for kontrasten mellom ansikt og bakgrunn ble enda tydeligere, og kameraet kjempet med hvitbalansen hele sendingen. Da hun kom til det praktiske lysdagen vår, hadde hun med seg opptak fra tre sendinger. Vi så på dem sammen, og det var tydelig at feilen lå i plasseringen av lysene, ikke i at det var for lite av dem.

Det første vi gjorde var å ikke røre noen lamper. Vi gikk rundt i studioet hennes på bilder og skisser, og jeg ba henne tegne hvor hvert lys stod i forhold til kameraet og programlederen. Slik oppdaget hun selv at nøkkellyset stod nesten rett over hodet, i en høyde som ga skygger i øyehulene.

Denne måten å jobbe på bruker vi gjennom hele kurset. Før du justerer, må du kunne si hva lyset gjør akkurat nå: hvor det kommer fra, hvor hardt det er og hva det treffer. Silje skrev ned tre observasjoner om sitt eget oppsett, og de ble utgangspunktet for alt vi endret etterpå. Det gjorde at hver justering hadde en grunn, og at hun kunne se om den virket.

• Tegn opp hvor hvert lys står før du endrer noe
• Noter høyde, retning og hardhet på hvert lys
• Endre én ting om gangen og se på kameraet

Vi flyttet nøkkellyset ned og litt til siden, omtrent førti-fem grader fra kameraaksen, og satte en diffusjonsduk foran. Skyggene mykes opp med en gang, og det harde partiet under haken forsvant. Så la vi inn et svakere fyllys fra motsatt side, slik at skyggesiden ikke falt helt bort, men beholdt litt form.

Poenget med fyllyset er ikke å fjerne skygger, men å bestemme hvor mørke de skal være. Silje var vant til å tenke at mer lys betyr bedre bilde. Her fikk hun se at forholdet mellom nøkkel og fyll avgjør hvor naturlig et ansikt ser ut. Vi kjørte tre ulike forhold etter hverandre, og hun valgte selv det som kjentes mest rolig for nyhetsformatet hennes.

Den gule fargen kom av at lampene i studioet hadde ulik fargetemperatur. To av dem var varme, den tredje kald, og vinduet på sidevegg slapp inn dagslys som blandet seg inn. Kameraet fikk aldri en felles hvit å forholde seg til, så hudtonen skiftet mellom innslag.

Vi byttet til like lyskilder, trakk for gardinen og satte hvitbalansen manuelt mot et grått kort. Silje ble overrasket over hvor mye som ble bedre bare av å gjøre lyset ensartet. Hun fikk også prøve en mørkere og en lysere gjest foran samme oppsett, og lærte at man ofte må finne et kompromiss i lysstyrke fremfor å lage to oppsett.

• Bruk lyskilder med samme fargetemperatur
• Slå av eller dekk til blandet dagslys
• Still hvitbalansen manuelt mot et grått kort

Når ansiktet satt, så vi på bakgrunnen. Programlederen stod tett inntil veggen, så skyggen hennes falt rett bak henne og flatet ut bildet. Vi trakk henne en meter frem og lyste veggen for seg selv med et lavt, jevnt lys, slik at det ble en myk atskillelse mellom person og bakgrunn.

Dette er et lite grep som ofte glemmes. Dybde i et studiobilde skapes av lyset og av avstanden, ikke av dyrere utstyr. Silje målte opp og merket gulvet med tape, slik at hun og gjestene kunne stille seg likt hver sending. Det sparte henne for mye finjustering i ukene etterpå, og gjorde at oppsettet kunne rigges av hvem som helst på laget.

Etter lysdagen rigget Silje om i sitt eget studio og sendte på nytt. Hun ringte noen dager senere og fortalte at tilbakemeldingene fra seerne hadde gått fra kommentarer om bildekvalitet til kommentarer om innholdet, og at det var akkurat det hun håpet på.

Hun hadde ikke kjøpt noe nytt utstyr. Det som hadde endret seg var måten hun så på lyset. Hun la til en liten sjekkliste ved siden av kameraet: høyde, retning, fargetemperatur og avstand til bakgrunn. Det er en vane vi gjerne ser at deltakerne tar med seg, uansett om de ender på nyhetsgulvet, på en konsert eller på en festivalscene.